Femoroacetabular impingement (FAI)

Jeg møter jevnlig pasienter med smerter i hofte eller lyske som er usikre på hva smertene skyldes. Femoroacetabulær impingement (FAI) er én av flere mulige årsaker til slike plager, og tilstanden ses særlig hos unge og fysisk aktive personer.

I denne artikkelen vil jeg forklare hva FAI er, hvilke symptomer tilstanden kan gi, hvordan den undersøkes og hvilke behandlingsmuligheter som finnes.

Hva er femoroacetabulær impingement?

Femoroacetabulær impingement (FAI) er en tilstand i hofteleddet som innebærer en endret form på enten lårbenshodet, kanten av hofteskålen eller begge deler. Disse forandringene kan føre til at strukturene i hofteleddet kommer i kontakt med hverandre i bestemte bevegelser. Dette omtales ofte som en mekanisk konflikt eller «innklemming».

FAI kan være forbundet med smerter i hofte og lyske, redusert bevegelighet og utfordringer med fysisk aktivitet. Tilstanden forekommer særlig hos unge voksne og idrettsutøvere som belaster hofteleddet mye gjennom løping, hopping, raske retningsforandringer og bevegelser med stor hoftebøy.

Det er samtidig viktig å være klar over at anatomiske forandringer som forbindes med FAI også kan finnes hos personer som ikke har smerter eller andre plager. Et funn på røntgen eller MR betyr derfor ikke nødvendigvis at man har en symptomgivende FAI.

For å stille diagnosen må bildediagnostiske funn vurderes sammen med symptomer og funn fra den kliniske undersøkelsen.

Ulike typer FAI

FAI deles vanligvis inn i tre hovedtyper: cam, pincer og en kombinasjon av disse.

Ved cam-type er det en endret form på overgangen mellom lårbenshodet og lårhalsen. Denne formen kan gjøre at lårbenet får mindre plass når hoften bøyes og roteres. Ved bestemte bevegelser kan dette føre til økt kontakt mellom lårbenet og kanten av hofteskålen.

Ved pincer-type er det forhold ved hofteskålen som gjør at det blir økt kontakt mellom hoftekulen og kanten av hofteskålen. Dette kan blant annet være knyttet til at hofteskålen dekker en større del av lårbenshodet enn normalt.

Mange har også en kombinasjon av cam- og pincer-forandringer.

Det er viktig å understreke at disse anatomiske variantene ikke nødvendigvis gir symptomer. Mange mennesker kan ha cam- eller pincer-forandringer på bilder uten å ha smerter. Det er først når de anatomiske funnene passer sammen med symptomer og kliniske funn at FAI vurderes som en mulig årsak til plagene.

Vanlige symptomer

Symptomene ved FAI kan variere fra person til person. Typisk oppleves smerten i lysken, men den kan også kjennes på utsiden av hoften, foran på låret eller mer diffust rundt hofteleddet.

Vanlige symptomer er:

• Smerter i lyske eller hofte
• Stivhet i hofteleddet
• Smerter ved dype knebøy
• Smerter ved løping, hopping eller raske retningsforandringer
• Smerter ved vridninger av hoften
• Ubehag ved langvarig sitting
• Redusert bevegelighet i hoften
• Klikking eller følelse av at hoften «henger» eller låser seg
• Redusert kapasitet ved idrett og fysisk aktivitet

En del opplever spesielt smerter når hoften er bøyd og samtidig rotert innover. Dette kan for eksempel oppstå ved dype knebøy, når man setter seg lavt, eller i idretter hvor hoften gjentatte ganger beveges gjennom store bevegelsesutslag.

Symptomene kan utvikle seg gradvis. Det er ikke uvanlig at man først merker at enkelte aktiviteter føles vanskeligere eller mer ubehagelige enn tidligere, før smertene etter hvert blir mer tydelige.

Hvorfor oppstår plagene?

Hofteleddet er et kuleledd der lårbenshodet beveger seg inne i hofteskålen. Et velfungerende hofteledd skal kunne beveges gjennom et stort bevegelsesområde samtidig som belastningen fordeles mellom leddflatene.

Ved FAI kan formen på hofteleddet føre til at enkelte bevegelser gir økt kontakt mellom knokkelflatene. Over tid kan dette irritere strukturer i og rundt hofteleddet. Blant annet kan leddleppen, også kalt labrum, og brusken i hofteleddet påvirkes.

Belastningen på hoften avhenger imidlertid ikke bare av hvordan knoklene ser ut. Muskelstyrke, bevegelighet, bevegelseskontroll, aktivitetsnivå og hvordan belastningen økes over tid, kan også ha betydning for hvordan symptomene utvikler seg.

Det betyr at to personer med svært like funn på røntgen kan ha helt forskjellige symptomer. Den ene kan være helt smertefri, mens den andre kan ha betydelige problemer med aktivitet.

Undersøkelse

Ved mistanke om FAI starter utredningen vanligvis med en grundig samtale om symptomene. Det er relevant å vite hvor smertene sitter, når de oppstår, hvilke aktiviteter som provoserer dem og hvordan plagene påvirker hverdagen eller idretten.

Deretter gjennomføres en klinisk undersøkelse av hofte, bekken og ofte også omkringliggende områder. Undersøkelsen kan blant annet innebære vurdering av bevegelighet, muskelstyrke, funksjon og bevegelseskontroll.

Det brukes også ulike provokasjonstester hvor hoften plasseres i bestemte posisjoner for å undersøke om dette gjenskaper pasientens kjente smerte. En positiv test alene er imidlertid ikke nok til å stille diagnosen FAI.

Når jeg undersøker en pasient med mistanke om FAI, er det derfor viktig for meg å se på helheten. Hvor sitter smerten? Hvilke bevegelser provoserer den? Hvordan påvirker plagene aktivitet og hverdag? Og passer funnene fra undersøkelsen med det som fremkommer på bildene?

Bildediagnostikk kan blant annet bestå av røntgenundersøkelse og MR. Røntgen kan brukes til å vurdere formen på hofteleddet og se etter forandringer som kan være forenlige med cam- eller pincer-type FAI. MR kan i tillegg gi informasjon om bløtvev og strukturer som labrum og leddbrusk.

For å stille diagnosen må symptomene, den kliniske undersøkelsen og eventuell bildediagnostikk vurderes i sammenheng.

Behandling

Ved symptomatisk FAI starter behandlingen som regel med konservative tiltak, altså behandling uten operasjon. Målet er først og fremst å redusere smerter og forbedre funksjonen slik at du kan vende tilbake til ønsket aktivitet.

En viktig del av behandlingen er individuelt tilpasset trening. Dette kan blant annet innebære styrketrening for hofte, sete og kjernemuskulatur. Øvelser kan også brukes for å forbedre kontrollen av bekken og hofte under belastning.

Opptreningen bør tilpasses symptomene og aktivitetsnivået ditt. I en periode kan det være nødvendig å redusere aktiviteter som gir mye smerte, for eksempel svært dype knebøy, gjentatte vridninger eller høy treningsbelastning.

Dette betyr ikke nødvendigvis at du må slutte helt med aktivitet. Ofte handler det heller om å finne et passende belastningsnivå og gradvis bygge kapasiteten opp igjen.

Min erfaring er at mange blir unødvendig bekymret når de får vite at de har en anatomisk forandring i hoften. Et viktig mål med behandlingen er derfor også å gi deg en bedre forståelse av hva funnene betyr, og hva du faktisk tåler av belastning.

Hva kan du gjøre selv?

Ved hofteplager er det ofte nyttig å se på hvilke aktiviteter som provoserer symptomene. Dersom enkelte bevegelser konsekvent gir tydelig smerte, kan du midlertidig redusere mengden eller tilpasse hvordan aktiviteten utføres.

Samtidig er det viktig å unngå unødvendig inaktivitet. Hofteleddet og muskulaturen rundt hoften har godt av regelmessig bevegelse og belastning. En tilpasset treningsplan kan derfor være mer hensiktsmessig enn fullstendig hvile.

For noen kan det være aktuelt å justere treningsmengden i en periode. Hvis du for eksempel opplever smerter etter mange løpeøkter, kan det være bedre å redusere mengden løping midlertidig og supplere med annen aktivitet som hoften tolererer bedre.

Etter hvert som symptomene bedres, kan belastningen gradvis økes igjen.

Når vurderes operasjon?

Dersom betydelige plager vedvarer til tross for godt gjennomført konservativ behandling, kan kirurgi vurderes for enkelte pasienter.

Den vanligste kirurgiske behandlingen utføres artroskopisk. Det innebærer at kirurgen bruker små åpninger rundt hofteleddet for å undersøke og behandle strukturer i leddet.

Ved behov kan den delen av lårbenet eller hofteskålen som bidrar til den mekaniske konflikten, korrigeres. Eventuelle skader på labrum kan også vurderes og behandles.

Målet med operasjonen er å redusere den mekaniske konflikten og samtidig behandle eventuelle skader i hofteleddet. Operasjon er likevel ikke en løsning som automatisk er riktig for alle med FAI-forandringer.

Beslutningen om kirurgi bør baseres på en helhetsvurdering av symptomer, funksjon, kliniske funn, bildediagnostikk, tidligere behandling og personens mål.

Opptrening etter operasjon

Dersom operasjon blir aktuelt, er rehabilitering en viktig del av behandlingen. Opptreningen tilpasses inngrepet som er gjort og personens utgangspunkt.

I starten kan fokuset være på å redusere smerte og hevelse, gjenvinne bevegelighet og aktivere muskulaturen rundt hoften. Deretter økes belastningen gradvis gjennom styrketrening og funksjonelle øvelser.

Tilbakegang til idrett skjer vanligvis trinnvis. Først må grunnleggende styrke og bevegelighet være tilstrekkelig god. Deretter introduseres mer krevende aktiviteter som løping, hopp, retningsforandringer og idrettsspesifikke bevegelser.

Hvor lang tid rehabiliteringen tar, varierer blant annet med type operasjon, eventuelle tilleggsskader og hvilken aktivitet du ønsker å vende tilbake til.

Prognose og veien videre

Mange med symptomatisk FAI opplever god bedring gjennom målrettet opptrening og tilpasset aktivitet, uten behov for operasjon. Fokus i opptreningen er ofte å bedre styrke, bevegelighet og kontroll rundt hofte og bekken, samtidig som belastningen gradvis økes.

Målet er ikke nødvendigvis å endre formen på hofteleddet, men å gjøre deg bedre i stand til å håndtere belastningen som kreves i hverdagen, på jobb eller i idrett.

Dersom plagene vedvarer over tid til tross for god opptrening, kan kirurgi være aktuelt for noen. Målet med operasjonen er å redusere den mekaniske konflikten og legge til rette for bedre funksjon og mindre smerter.

FAI er også knyttet til økt risiko for utvikling av hofteartrose, men tilstedeværelsen av cam- eller pincer-forandringer betyr ikke at du nødvendigvis vil utvikle artrose. Derfor er det viktig å vurdere både symptomer, belastning og funksjon, fremfor å behandle et bildeundersøkelsesfunn alene.

Hvis du har fått påvist FAI eller har smerter i hofte eller lyske, trenger du ikke nødvendigvis å være bekymret for funnene på bildene. Det viktigste er å se funnene i sammenheng med symptomene dine, hva du ønsker å kunne gjøre, og hvordan hoften fungerer i praksis.

Har du vedvarende eller økende hoftesmerter, kan det være nyttig å få plagene vurdert av helsepersonell. Hofte- og lyskesmerter kan ha flere ulike årsaker, og en grundig vurdering er viktig for å kunne finne riktig behandling.

Har du spørsmål om FAI eller ønsker en vurdering av dine hofteplager, er du velkommen til å ta kontakt med meg.